Som de fleste vel har registrert har mikrobloggingstjenesten Twitter virkelig tatt av i den senere tid, med en nærmest eksplosiv økning i antall brukere. På Twitter kan de som ønsker det fritt dele sine tanker, opplevelser, nyheter, interessante nettfunn m.m. I motsetning til Facebook, som for mange kanskje mest er et sted for kontakt med de du allerede kjenner, er Twitter et sted for nye bekjentskaper, impulser og informasjon.
Et interessant aspekt ved Twitter er at det er så åpent og tilgjengelig at alle får sjansen til å få et ord med i laget. Du kan følge hvem du vil, alle kan følge deg (med mindre du har private oppdateringer - noe som begrenser mye av nytteverdien av Twitter), og du kan skrive til hvem du vil. Du trenger ikke å godkjennes før du kan følge noen, det er bare å følge i vei. Og det du skriver kan leses av hvem som helst.
Dette gjør f.eks. at jeg, en hvemsomhelst fra Nord-Norge, kan tweete fra kinomessen Cinema Expo i Amsterdam og bli sitert av
Ain't It Cool News (som @UCSNord) og
BBC News Online (som "another"). Dette gjør at to av mine tweets (fra @rkarolius) kommer på trykk i David Pogues bok
The World According to Twitter, og at jeg blir sitert av Pogue i
en artikkel i The New York Times. Ikke fordi det er noe spesielt med meg. Bare på grunn av hva jeg skrev om, og hvem jeg skrev til. Dette gjør at hvem som helst i praksis kan bli hørt. Verden blir stadig mindre.
Dette gjør også at man fritt kan følge kjendiser på Twitter, som i likhet med befolkningen ellers i stadig større grad finner veien dit. Og - i motsetning til de aller fleste andre kanaler - på Twitter får du et mer personlig inntrykk av disse. På Twitter er de nemlig, med unntak av det faktum at de som oftest har betydelig flere følgere, som alle oss andre. De blir mer menneskelige. Fordi det stort sett er de selv som prøver å finne ut av hva dette Twitter er for noe og hva det kan brukes til. Ikke assistenter, agenter eller markedsføringsavdelinger. De selv. Og åpenheten i systemet fremmer åpenhet hos brukerne. De viser andre sider ved seg selv enn man kanskje ellers er vant til å se.
Ashton Kutcher (
@aplusk) poster bilder av sin lettkledte kone Demi Moore (
@mrskutcher) som stryker skjorter. Hun på sin side tvitrer fra tannlegestolen, komplett med illustrerende bilde. Regissør Jon Favreau (
@Jon_Favreau) rapporterer fra filmsettet til Iron Man 2. Marit Larsen (
@larsenmarit) tvitrer på turné. John Cleese (
@JohnCleese) poster bilder fra sykehussenga etter en øyeoperasjon. Kjendisene deler villig vekk. Ikke alle, selvsagt. Men mange.
Og de prøver og feiler som oss vanlige dødelige. Det er ikke alltid like greit.
Thomas Giertsen (
@giertsen) er uforsiktig med hvilke nettsteder han gir sine kontodetaljer til, og spammer alle sine følgere med invitasjoner til et online mafiaspill. Kevin Spacey (
@kevinspacey) sender ut flere test-tweets fordi han forgjeves prøver å få til å poste sine tweets automatisk på Facebook-fansiden sin. Ben Stiller (
@redhourben) feilposter flere private meldinger til alle sine tusener av følgere. Tom Egelands (
@tomegeland) første famlende tweets var svært underholdende lesning. Lance Armstrong (@
lancearmstrong) offentliggjør ved en feiltakelse sin private e-post adresse. Espen Eckbo (
@EspenEckbo) lover å begynne å tvitre oftere når han passerer 1000 følgere, og får umiddelbart tilbakemelding om at her er det ikke nok å bare være kjendis, han må først begynne å tvitre oftere for å oppnå flere følgere. For det er slik det er på Twitter. Du er hva du tvitrer. Skal du forvente at andre skal gidde å følge deg må du by på noe.
Dette gjør at Twitter som kanal kan bringe oss tettere innpå de vi følger, også kjendisene. De menneskeliggjøres, ikke bare fordi de byr av seg selv men også fordi vi ser at teknologien likestiller dem med oss.
Det er i grunnen noe veldig sjarmerende ved det.
